En Krig å Seire

Tornede veier hvor minner farer

od hviskes vekk

Forvitret som gammel stein

Aldri shulle vi legge det bak oss

Aldri skulle vi glemme

Det var allerede borte, slik en vandrers

totefar med tiden dor, og follede hender

var blodig såret

De udodelige, De av slikt gammelt liv

som oss, salet til en siste ferd

for så å fortrede for djervt et hjerte

tjent av sonners kamp og lidelse

Blomstrende yngel som lå der og ventet

Slik kraft vi tar og styrkes

Tatt av de som slipte vår klinge

med fortvilelse og jamring

De stolte som reiste seg

og kastet ildfuglen

Som har tjent Han og seiret

De skygge som kastes fra Satans flamme

og kvalte de fro som tok form

Har endet sin tid, og lengter aldri mere dit

Da Vi er av hans sorte storm

som la det bak oss for all tid

od alle de minner som kunne

reise et hjerte av lys

Og så med natten vi så lenge ventet på

kosmos'krig

Der, var riket vi horte kalle, og som alltid så

I kast med tusen drommer

slik vi har skapt det

Har var dod formet bilde

for oss a regjere...

Og slipt de våpen som dypt vil skjære

og aldri lege sår

Vi plantet vår fot og befridd oss fra lyset

og ingen skal mere våke over de liv