Jeg Må Ha Luft

Jeg må ha luft

I hav av vin og sang går jeg på bunnen

med tistler i mitt hår og bind for munnen.

Mens glade fisker tømmer rogn i tangen,

er jeg i drømmen på en vakker strand

der intet usselt kryp tør gå i land.

Mitt navn blir nevnt til spott og spe

og fiskeøynene følger med,

i lykkerus og skadefryd

lar de meg høre uten lyd

at flertallet

flertallet er verden.

Jeg må ha luft.

Jeg føler rommet som et rep om halsen

som kveler ordene og stanser valsen. J

eg går i ring og teller tapte timer

og lever bare når en annen dør,

men neste dag er døren låst som før.

Mitt store vindu vender ut

mot tomme fat og kaffegrut

og ingen snur og titter inn

og plager meg med kaffen sin.

De vet at jeg

vet at jeg vil avslå.

Jeg må ha luft.

Jeg er en plomme i et egg av tåke

med skall av is som stenger ute bråket

men i mine syner har jeg sett en verden

hvor ingen murer stenger sol og regn

og jeg kan stå og le og kaste stein

på dem som ikke kommer fri

fra lengselens idioti,

men når bildet flyr sin vei,

da ser jeg at de ler av meg

som ikke kan

som ikke kan få luft.