Skjøn Jomfru

Vise fra tresfjord i Romsdal

Skjøn jomfru gikk på høyen fjeld,

Så med i den dype dal.

Der så hun et skip kom seilende, kom seilende

Tre grever var ombard.

Del aller yngste greven

Som den på skipet var,

Han ville seg trolova, trolova,

Med meg så ung jev var.

Så tok han frem av fingeren sin

En ring av gull så rød.

Så sagde han, skjøn pike, skjøn pike.

Den vil jeg giva deg.

Da engersvenden var bortreist

Kom der en anen igjen.

Som hennes hjerte behagede, behagede.

Og de kom så ver oversens.

Da ungersvenden dette fikk vite

Sotr kummer i hjertet han fikk.

Han skiftede om sine kleder, sine kleder.

Og reiste dit bryllupet stod.

Ungersvenden trådte i brudehuset inn

Og begjærte med bruden en dans.

Og der dansede de så snederlig, så snederlig,

Og hun blegnede som et lik.

Si meg hvorfor er du bleven så blek

Og hvorfor er du bleven så blå?

Fordi de andre har narret meg, har narret meg,

Og sagt at du var død.

Ja haver de andre narret deg

Og sagt at jeg var død,

I morgen før solen opprunden er, opprunden er,

Skal du få se meg død.

Ungersvenden trådde u kammerset inn,

Likket døren i lås etter seg.

Så tok han fram sitt timeglass, sitt timeglass

Og satte det framfor seg.

Da glasset var utrunden

Og timen var forbi,

Så tok han fram sitt blanke sverd, sitt blanke sverd,

Og stak det gjennom sitt liv.

Se hit de jomfruer alle,

Se hit min beste venn.

Du talte me to tunger, to tunger,

Og havde tvende kjær.