Manet Sorgfull Igjennom Skogen

Tårer faller som tungt høstregn,

i et kaldt desemberlandskap.

Tårer for min stolthet og min verdighet.

På min ferd inn i ensomheten,

inn i skogens mørke.

Til mine sorgers opphav jeg går,

i skam.

Jeg fylles av satans makter,

og en dyster harmfull fred.

Et kall fra hans land,

jeg skal synke i dødens vann,

og fare med strømmene mot dødens land.

Hun slikker mine kinn,

mens døden lokker kan jeg skimte hans rike.

Triste øyne og spake stemmer,

følg min dragning mot gravens kalde mørke.

Tårer faller som tungt høstregn,

i et kaldt desemberlandskap.

Tårer for min stolthet og min verdighet.

Så i mørket skal vi atter reises for krig mot lyset,

vi skal herje, jagende vårt bytte.

Som en storm skal vi rive i filler hans rike,

under mørkets klinge skal vi dø.

I en tapper krig,

jeg skal dø.

Aldri stride mere,

kom drikk mine tårer.

Og mot din grotte vandre.

I din grotte vi skal rå.

På min ferd inn i ensomheten,

inn imot skogens mørke.

Til mine sorgers opphav jeg går,

med hat.

Hun fuktet mine lepper,

mens døden lokker har jeg nådd ditt rike.

Triste øyne og spake stemmer,

følg min dragning mot gravens kalde mørke.