Sostre av Natten

I mørke rom der søstre sover.

I fuktige huler der djevler dør.

Det spyttes ut eder, det sverges og loves

at nå skal menneskes sommer blø.

I grålysningen når søstre blir vekket

ruller det eder bak fletter - i sinn.

Lykke, manerer og gudsord blir svekket

de vredere tanker blir sugd opp og inn.

Det lysner av dag og søstre blir bleke.

Det skinner i tenner, øyne og klør.

Saker skjer når djevler vil leke,

de har sådd i søstre ondskapens frø.

Når solen brenner må søstre i skyggen,

en djevelens datter er varm nok fra før.

Venner av søstre blir dolket i ryggen,

de blør , de tappes, de tørker og dør.

I mørke rom der dag blir natten,

sover søstre i underlige drøm.

Det er nå deres herre gir dem skatten,

med kjærlige hov og dikters berøm.

I nattens mulm er erindringen vag,

søstre glemmer hvem de var.

Aldri vil natt igjen bli dag,

for evig mørke er datteren klar.