Ved Veis Ende Kap 1

Himmelen skalv i vrede,

Som var den av galskap besatt;

Da kveldslyset lot seg beklede,

Stormfullt i drakt av natt.

Vinden rev i trær og stener,

Og regnet pisket i løvverk og grener,

Slik verden for høstens luner frøs,

Da himmelen lot helvete løs.

En vandrer gikk betenksomt alene,

Uten mål eller mening at tjene,

Som, når høsten i storm lot vinteren erklære,

I tankefull stillhet ei lot seg besvære.

Ja, man kunne se i lynglimts skjær,

At han ikke engang trakk sin kappe nær.

Ved veien han gikk lå et vertshus av tre

Et ly mot stormen, mot regn, mot sne.

Og dog han sjelden tok ly i noget vær,

Var det nå som om noget ledet ham der.

Der inne maktet stormen, dog glemt

I vellyst folk at forene.

Kun en eneste krok var mørk og gjemt

Der en vandrer satt taus og alene.

Nå hadde verten, i medynk for nød,

Tatt til seg i arbeid for husly og brød

En unggutt hvis opphav i graven var lagt,

Av en krig som ham selv på flukt hadde brakt.

Han bar vel neppe mer enn ti år

Dog syntes hans vesen eldre,-

Hans åsyn var preget av krigsskapte sår,

Hans tanke, av tap av foreldre

Han bar verdig de sår som av krigen var gjort,

For om han med et stykke tøy i sort,

Hadde dekket et manglende øye til,

Så gnistret det andre av tindrende ild.

Og dette var det vandreren så,

Der han taust hadde sittet alene til nå,

Da var det det brast, og hans tanker bleven,

Et øyeblikk var han som slagen til sten;

For hva er en mann, mange år om enn,

Som ikke kjenner sin sønn igjen.

Han reiste seg opp og gikk sakte,

Med skjelvende, langsomme skritt

Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte,

Til det lykkelige liv han engang kalte sitt.

Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt,

Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt,

For om han endelig øynet sin lykke at fornye,

Stod prisen til slutt i så alt for mye.