Ved Veis Ende Kap 2

Gutten vendte sin seende side mot mannen,

Da skjebnen slo til på den blinde annen;

Ja, et eneste øyeblikk var alt,

Slik at gutten snublet, han vaklet og falt,

Og verten som da ved hans side stod,

Han reiste sin knyttede neve og slo.

Da trakk vår vandrer sitt sverd i vrede,

Som var han ei vel forvart

Og stod som trollbundet, sverdet rede,

Men angret umiddelbart.

Ja, vandreren angret sitt kostbare trekk,

Han ønsket at legge sverdet vekk.

Men veien tilbake var ikke åpen,

For andre der hadde og trukket våpen.

Han lukket sitt sinn og lot sverdet hvine,

Slåss for en sønn slik en bjørn for sine.

Og da gnyet av kamp tilslutt døde hen,

Stod der ikke en eneste fiende igien.

Langsomt lot han sverdet, og stod,

Blandt de falne, som ubeveget;

Men om hans sverd var farget av fienders blod

Var blodet på hans lepper hans eget.

Han visste han nå var døden nær,

Man åndet forrevet i siste besvær,

For, før han i mørket efter blev fangen

Å se sin sønn, denne siste gangen.

Og nå, ved enden, taltest de ved,

Om hva som var og det som ble,

Og da stormen lettet for morgensol rød,

Stod gutten ved mannen og tok sitt adjø

De talte om krigen og nøden derav,

Om en viv, en mor, et hjem og en grav.

Men for et liv i mørke var løgnen kun lønn,

For gutten som stod der var aldri hans sønn,

Men en flyktning blandt mange i tårer og blod,

Som i medynk lot vandreren bli i sin tro.

Og vandreren, blindet for morgenrøde,

Han smilte til slutt i lykke, og døde.