Svartesmeden Og Lundamyrstrollet

Svartesmien budde pao Bjeddla i Saogndal.

Da va dai daga dao ra draiv trådl i adle grende,

or haug å hamra, adle staa i frao, å gjore jabnast ubya.

Some hadde tihelde aolmannavegen å skremde live ao farande fålk itte aodaga;

da felaste ao dissa va Lundemyrstrodle so hildt seg pao

Londamyri midt i tjokkaste bøgdi. Svartesmien aotte ait trållsverd,

Flusi nabne va. So hende da ain laurdagskveld at han etla seg pao utfer.

Han stelde seg, stakk Flusi i slirao,

tok ni bakkadn å følde vegen haim onde londadn dar han hadde myri framføre seg.

Ho skjain å blainkte i maonaskjine.

Å no saog han Londamyrstrådle so laog å sov,

styggjele stort å hadde braitt seg midt ut yve myri.

Men dao rann sinne i svartesmien, aotte han makt å sverd,

so fekk han no råyna daim bi gjera ende pao uvite.

Darme raiv han Flusi å rik staole rett i bringao pao ra.

Dao vakna fodla trådle å skvatt opp,

da vrai seg onde styngjen å fraista kvitta seg me sverdet.

"Stikk å drag" skraik trådle å tainkte å fao

Svartesmien ti å dra sverde aott seg atte.

"Lat staonda so staind ti maondags" sa smien,

å darme drog han vegen sin viare ti sjøs.

No laut trådle ti. Dao Svartesmien for haimatte,

va ra daudt, å so stakk han Flusi i slirao.

Men dao åpna ra seg tri porta hiti Låftesnesfjedle,

å utao dai urde å krauk ra trådl, smaoe å store.

"No e bestn daue, no e bestn daue!" skraik rai.

So kom dai å tok Londamyrstrådle mødlo seg å drog ra me aover

fjorn å inn igjøno ran støste portn.

Dar kvark trådlatye.

Siao lit portadn seg atte,

å fjedle gjåymde ra skremlige følgje i faonge sitt.

I laonge tie ittepao ottast fålk å fara her, å helst om kveldadn.

Da blainkte so onderle rao nire pao myri i maonaskjine.

Skrymsledn råyvde seg, å ri tyktest håyra trådlaskrik gjøno daln.

Kan henda trådli va attekåmne.