En Skikkelse I Horisonten

Skikkelsen kommer nærmere.

Jeg kan se bukkehorn

og et kaldt, uttrykksløst åsyn.

Vinden løfter dens sorte kappe,

som kaster skygger over de livløse stenene.

Først nå kommer redselen

Jeg vet at skikkelsen alltid har sett meg,

for dens øyne er ikke vendt ut mot verden,

men inn mot sjelen.

Jeg holder hardt om sverdet mitt,

men vet at mitt eneste våpen er troen,

Kanhende hjelper troen på hjelp

selv den troløse?

For troløs er jeg kanskje,

men ikke uten håp.

Skikkelsen står nå foran meg.

Tvinger frem fortidens gjerninger,

de som helst skulle vært glemt.

Etter tusener av år i denne verden,

føles mye anger

når den endelig skal forlates.

Likevel synger hjertet,

og lettelsen brer seg over meg

og videre till skikkelsens armer

som like uttrykksløst folder kappen om seg.

Et mørke senker seg;

jeg vil finne fred her.